Sjefsdirigenten gir pinnen videre

dirigent

x min lesetid

– Jeg lurer på om det heter Bislett eller Bisjh-lett. Jeg må lære meg dette nå, når jeg bor i hovedstaden. Hva sier du?

Dirigent Torodd Wigum har nylig flyttet fra sitt elskede Trondheim til Bislett i Oslo. Wigum lyser opp i dét han ser et skilt det står manuell dirigering på og oppfordrer til et portrett foran skiltet med dirigentpinnen. Forrige uke kom han hjem etter den store Ringsakeroperaen, og for knappe to måneder siden dirigerte han sin siste konsert for NUSO i Elbphilharmonie i Hamburg.

– Det var jo utrolig stas. Vi hadde store forventninger, men det ble jo virkelig innfridd. I de fleste saler kommer du til et punkt hvor lyden kan bli for sterk for eksempel. At det er farlig for ørene. Men der så gikk lyden i alle retninger, rundt orkestret, så jeg fikk følelsen av at det ikke var noen grenser, veldig fascinerende.

‍

Hvordan lager man god lyd i et orkester da?

– Det er i hvert fall mye mer som trengs enn bare å stå og vifte med armene.

Det er vel det som kalles lederegenskaper muligens da, sier Wigum. Han tror man trenger mye menneskekunnskap. Menneskebehandling er et ord han har brukt mye for seg selv.

– Hvordan du behandler orkestret som en helhet, og behandler hver enkelt musiker. Det handler mye om å skape en stemning og en atmosfære, sånn at hver enkelt kan spille optimalt da, ut fra sine forutsetninger, uavhengig av nivå og alder.

– Det har alltid vært noe med storheten i et orkester. Det å få lov til å stå foran den massive store lyden, og få lov til å være med og lede det på et vis, det tiltaler meg fremdeles, sier Torodd Wigum. Foto: Helmine Syvertsen / NUSO

Hvordan vil du beskrive lyden av NUSO da?

– Det avhenger av hvem som er der til en hver tid. I NUSO har vi to års perioder. Men jeg tror lyden er som et hvert ungdomsorkester, at det er en veldig friskhet i spillet. Og jeg liker det når ungdommene gir jernet, tar noen sjanser, trykker til, sier Wigum.

Det er flere konserter som godt kunne hatt flere øvelser i forkant. Og Wigum har vært spent, går dette bra, har han tenkt. Men så kommer konserten.

– Så blir det alltid bra med trykk og energi. Det er viktig. For det er klart at det handler om å prestere når man spiller musikk og spiller sammen, men det er så viktig å ha den gleden der.

– Det er hele prosessen som også skaper lyden, kan man kanskje si.

I år har NUSO hatt et europeisk samarbeid med tyske LJO. Først var det samlingen i Bodø i august, deretter inntok de selveste Elbphilharmonie i Hamburg i oktober.

–Jeg er overbevist om at det var artig og interessant for våre ungdommer å få treffe andre ungdommer fra Tyskland. Og så ble det jo et svært orkester da, nesten oppi 140 stykker.

Sjefsdirigenten skal gi pinnen videre etter 10 år. Berit Cardas overtar etter jul.

Hva er ditt beste NUSO-minne?

– I Larvik i fjor sommer spilte vi Marcus Paus sin paukekonsert med Håkon Kartveit som solist. Ungdommene likte også veldig godt å spille det. Så det er et herlig musikalsk minne da.

– Et annet er jo vår egen harpist Solveig Schürmann. Hun komponerte et eget verk til oss da vi hadde høstsamling i fjor i Stjørdal. Det heter Symfoniske melodier - for unge musikere.

Wigum forteller også om Estland og siste i Elbphilharmonie som spesielt gode minner.

Merker du forskjell på ungdommene nå, enn for 10 år siden?

– Mange som jobber med unge og har gjort det lenge, opplever kanskje at det blir tøffere å være ung. Det er veldig mye rundt oss i dag som er perfekt, og det er mange krav til oss. Jeg tror kanskje det er lettere for meg som snart er halvveis i 50-årene. Da jeg spilte i Norsk Musikkskole-orkester, som er forløperen til NUSO. Så var det jo krav som ble stilt til oss, men hovedsaken var å spille med hjertet og gi alt. Vi slapp kanskje noe av den der perfeksjonismen som er i dag.

– Sånn som jeg oppfatter det fra mitt ståsted, er det kanskje for mange krav og litt for mye fokus på perfeksjonisme i dag. Det er vel mange som deler litt den bekymringen. Også innenfor det profesjonelle musikklivet. Det var nok mer særpræg før. I dag ser vi kanskje globalt mye det samme. Idealene er blitt litt smalere, kanskje. Jeg håper hvertfall ikke at jeg har bidratt til mer prestasjonspress.

Hva håper du ungdommene har lært av deg?

– Jeg håper virkelig at spilleglede har vært i fokus. Det er veldig artig med sang og musikk, som jeg pleier å si. Det er morsomt, men vi gjør det ikke bare for morroskyld. Det betyr noe.

– Man kan sammenligne et orkester litt med samfunnet. Det å tilhøre en stor gruppe. Du har din definerte plass. Din stemme. Noen alene på stemmen sin. Eksempelvis bare den ene treblåseren, eller blåseren som har akkurat de notene. Vi strykere, vi er jo med i en litt større gruppe. Så vi har en større flokk å høre til. Men det er symbolsk dette da. Så jeg håper at kanskje det å spille i orkester er en fin erfaring til livet videre.

‍